Viser arkivet for stikkord helsevesen

En rusavhengige`s hverdag

Hver morgen våkne opp til et helvete, enten i et skittent hospits, under en trapp, på en benk eller bare et sted. Hverdagen begynner med å skaffe stoff, penger eller hjelp. Det vanskeligste er å få hjelp og bli hørt, derfor velges det enkleste, skaffe penger og rus.

Hjemme sitter fortvilte søsken, familie og venner. Ofte prøver de å hjelpe sine håpefulle, men blir avspist med taushetsplikt, sytete forelder eller at barnet har fått den hjelp de kan tilby, og at de ikke fortsatt fyller kriteriene for hjelp.
Hva med en mor og far som blir skilt for de er ikke enige i hjelpen barnet ikke får, eller søsken som lider under press fra forelder og rusavhengig bror eller søster.
Eller mor som tok sitt liv på grunn av datteren ikke fikk hjelp og måtte prostituere seg for å overleve, eller far som ble alkoholiker og mistet jobben, eller alle som blir sykemeldt og blir uføretrygdet for at sine barn ikke for hjelp fra helsevernet eller gutten som kommer ut av fengselet fredag ettermiddag, uten time på sosialkontoret, uten bolig og ikke familie som tar seg av ham og søndag kveld blir han tauet inn igjen på grunn av innbrudd. I dag har alle rusavhengige pasientrettigheter og krav på hjelp, men det er ikke for ”narkomane”.

Det finnes kurser, seminarer og foredrag for hjelpeapparatet som arrangeres av sosial og helsedirektoratet, Bergens Klinikkene og andre der sosialetaten ofte deltar, og skal lære hvordan de skal opptre ovenfor rusavhengige og pårørende, men så kommer de på kontoret og tenker ” -- dette skal jeg i hvert fall ikke gjøre” og forsette på gamle måten, gi fanen i den rusavhengige som ofte er stemplet som vanskelig ”narkoman”. Dessverre er det noen sosialkontorer som driver dette enda, og er medansvarlig til at de rusavhengige velger å ta sitt liv. Jeg lurer ofte på om kuratoren har empati, nok kunnskap innen rusproblematikken eller tenker litt menneskelig på sine klienter. Jeg må bare si at fleste parten av sosialkontorene er veldig flink med sine klienter, men når vi hører om de som har det vanskeligst, kommer det ofte fra samme bydel og samme kontorer.

Byråden for Helse og omsorg gikk nettopp ut med at når noen ikke har bolig så er en for mye, men hva da med jenten som hadde bolig, og huseier solgte huset, så hun måtte flytte. Sosialkontoret tilbyr henne en husvære hos en mann som trenger ”hushjelp”, men takket nei. Neste gang hun fikk et tilbud var hun dessverre ut av stand til å svare positivt. Neste gang fikk hun beskjed å finne noe selv, som sagt så gjort, men det fikk hun ikke aksept for, for de hadde ikke noen avtale med disse utleiere. Ellers så leier sosialkontoret steder der de ikke har service avtale med, ”Dobbeltmoral”. I dag går jenten rundt uten bolig, og vet hva hun gjør og tenker. Dette er bare en av mange og må gjøres noe med. Vi har et byråd som er sjef over sosialkontorene, men ofte blir det sagt at de stoler på sine kontorer og gjør det beste med det.

Fra 1 oktober i fjor til oktober i år er det registrert 17 overdoser, hadde noen av disse fått hjelp der og da så hadde det ikke vært så mange. Det er faktisk 15 for mye. Dette er bare en brøkdel av realitetene som er hverdagen for pårørende og rusavhengige i dag.

Vi jobber med sosialisering/motivering til dagen og har en del tilbud til rusavhengige som ønsker våre tjenester som idrettskontakter, aktivisering og oppfølging, men til og med her er noen sosialkontorer negative.
Hittil i år har vi hatt over 100 henvendelser fra pårørende or rusavhengige som ikke for hjelp eller oppfølging. Vi har prøvd og hjelpe så godt vi kan. Vi har hatt over 150 telefonsamtaler fra hele Hordaland om det samme.
Dette er så skremmende at til og med jeg begynner og miste taket på en del ukyndige mennesker i hjelpeapparatet. Alle som setter sin rompe på sin stol, på et eller annet sosialkontor, burde ha praksis plass hos Strax Huset, uteseksjonen eller omsorgbasen.
Da hadde de kanskje lært å få med forståelse hvor ondt rusavhengige og deres pårørende har det. Alle bør vite at vi har rettigheter og at vi bør bruke dem mer, klage inn saker, eller faktisk gå så langt og gå til sak mot dem som har ansvaret, og med hånden på hjertet, tror jeg at saken blir vunnet av den rusavhengige eller pårørende.