Viser arkivet for stikkord heroin

Sprøyterom - gratis heroin - like gale

skann0001

Vår holdning i alle tiltak for rusavhengige, er at vi ikke støtter noe tiltak som ikke har rusfrihet som hovedmål.

LMS og Trappen er imot offentlig sprøyterom for injisering av narkotiske stoffer fordi:

Heroin skaper avhengighet, og er sterkt helseskadelig. Sprøyterommet bidrar til å opprettholde bruk av heroin. I tillegg forteller brukere av sprøyterommet at de setter høyere doser her enn de tør utenfor, fordi de blir tatt vare på dersom det blir en overdose. Sprøyterommet bidrar dermed til tøffere bruk.

Vi vet også ut ifra evalueringsrapporten at de fleste injiseringer ikke skjer i sprøyterommet. Det er kun ti prosent av brukerne som har brukt sprøyteromsordningen mer enn seks ganger i gjennomsnitt per måned. To tredjedeler har i gjennomsnitt brukt det to ganger eller mindre per måned. Det vi også vet er at en injiserende heroinist setter tre til fire sprøyter i døgnet. Det blir ca 112 sprøyter i måneden, hvorav 110 av disse settes utenfor sprøyterommet.
Da kan man jo begynne å lure på viktigheten av dette tilbudet.

Vi vet at det blandes stoff ved injisering av heroin, eller at det tas tabletter i tillegg.
Hvem sjekker brukerdosen, og at den kun inneholder heroin? Og hvor stor er en brukerdose?

Åpningstidene er ment å skulle ta hensyn til brukernes behov. Men vi kjenner ikke til rusmisbrukere som kun er aktive mellom klokka halv ti og fire.

Hva med verdigheten før 9 og etter 16? Om dette skal bli et tilbud til alle tungt belastede heroinmisbrukere i Oslo snakker vi om mellom 7-12 000 personer, som også skal ha sin verdighet ivaretatt, ikke mellom 09.30 og 16.00 men hele døgnet, hele året.

Vi kan ikke ignorere at noen er avhengig av narkotika, men helse- og sosialfaglig oppfølging og injeksjonsveiledning man får ved sprøyterommet kan også dekkes av Feltpleien og sprøyteutdelingstjenesten ( Srax Huset ). Dette kan fint gis uten å opprette et friområde for i utgangspunktet straffbare handlinger. Hvor motivert til samtaler er dessuten en stoffsugen rusavhengig på besøk i et sprøyterom for å sette en brukerdose? Ikke så veldig, når vi i evalueringsrapportsen ser at helse- og sosialfaglig oppfølging av brukerne kun er registrert ved 8 prosent av alle besøk.

Sprøyterom vanskeliggjør politiets arbeid. Det opprettholder heroinmarkedet her i landet på ”lovlig vis”, stikk i strid med norsk narkotikapolitikk. Sprøyterommet gir et amnesti for straffbare handlinger, samtidig som det gir en ulikhet for straffeloven i forhold til brukere av andre narkotiske stoffer.

I sprøyterommet kan man kun injisere heroin, men hva med de som røyker det samme stoffet, som jo er en mye tryggere måte å ruse seg på? Vi er heller ikke for røyking av heroin, men det er et paradoks at røykeloven står sterkere enn loven mot narkotika. Eller hva med hasj og ecstasy? Sprøyterom blir som å få heroin på ”blå resept”.

I evalueringen kommer det fram at Riksadvokaten mener at en slik ulikhet for loven vil påvirke den alminnelige respekt for lov og rett og holdning til narkotika. Det er nemlig ikke til å komme bort ifra paradokset med ”frisoner” for enkelte kriminelle handlinger. Og hvor ligger verdigheten i det?

Et sprøyterom i Bergen gjør at mange flere rusavhengige fra hele landet trekker hit. Det betyr at vi får en større konsentrasjonen av rusavhengige i Bergen, og at det blir flere synlige narkomane.

De narkomane selv sier at tilbudet er bra, og det gir dem verdighet. Vi stiller oss spørsmålet; hvor er verdigheten når de snubler av gårde i sterk rus fra et sprøyterom?

Vi mener det er ansvarsfraskrivelse med sprøyterom, og at man gir opp de rusavhengige. Vi opplever det som lettvinte løsninger, og vi synes det tar en helt gal retning. Vi mener dette handler om menneskesyn, og vi føler ikke at sprøyterom er måten å løse narkotikaproblemet på. Det må behandling til. Det må medmenneskelighet til.

Slik som situasjonen er i Bergen, med åpenlyst salg og rusavhengige på nærmest ethvert hjørne i sentrum, tenker både vi og mange med oss at dette er en uholdbar situasjon. Slik Skippergata har blitt, kan det oppleves som en nasjonal scene med reality liveshow med syke mennesker.

Det åpenlyse salget må bort, og vi ønsker ikke samlingssteder som legger til rette for kjøp og salg. Dette oppleves uverdig både for bruker, pårørende og tilfeldig forbipasserende. De som klarer å bli rusfrie, sier selv at de ikke unner sin verste fiende å havne i Parken. Så hvorfor skal samfunnet bidra til dette?

Det er dessuten fryktelig kostbart å drive sprøyterom, og pengene bør heller brukes til flere bo- og lavterskeltilbud og til de mest slitne, og til behandlingsplasser. Sprøyterommet koster samfunnet i overkant av 10 millioner kroner årlig. Disse midlene kan i stedet brukes til andre tiltak som bidrar til rusfrihet.

Bruk disse midlene på behandling, og ikke minst langtidsbehandling fordi har man ruset seg i mange år, trenger man mange år på å bli rehabilitert. Bruk dem på ettervern, oppfølging og boliger. Det vil være en investering i livet og fremtiden til de det gjelder. Det hadde vært en fornuftig ruspolitikk.

Vi ønsker et mangfold i behandlingstilbudet, for de rusavhengige er like individuelle som alle oss andre.
Det koster samfunnet mye å ha rusavhengige som ønsker hjelp, men som ikke får det. I tillegg kommer de mange pårørende i kjølvannet, som sliter både fysisk og psykisk, og vi vet at mange er blitt uføretrygdet på grunn av situasjonen de lever i.
Ved å ta tak i de rusavhengiges ulike behov for å bli rusfrie, vil vi indirekte også hjelpe de pårørende til å få et bedre liv. Og ved å få fokus på de pårørende, og hjelpe de både fysisk og psykisk, vil man indirekte også hjelpe de rusavhengige. Det som også viser seg er at de rusavhengige trenger noen som kan gi dem tro og håp om at de skal klare å leve et rusfritt liv til slutt. Dette er en lang og smertefull prosess som krever mye av helsevesenet og de pårørende.
For som vi alle vet, er pårørende under slike forhold i krise.

Avslutningsvis ønsker jeg å si at Trappen har hjulpet mange ut av rusen og at vi ser resultater av dette i dag. Dette er noe vi ønsker å formidle til dere politikere som et konkret forslag til å støtte opp med bedre rehabilitering og tilbud med fysisk trening for de som ønsker dette.

Gratis heroin er å gi opp de rusavhengige

05.03.2008

Gratis heroin er å gi opp de rusavhengige

Unge Venstre ønsker heroin på resept til de tyngste rusavhengige. Det mener vi i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk og Trappen Motiveringssenter er det samme som å gi opp den rusavhengige, og hele dens familie. En slik ordning er en legalisering og en normalisering i bruk av heroin, og det blir som å gi alkohol til en alkoholiker. Man må ta tak i de egentlige problemene som ligger bak hver skjebne, selv om det tar tid og koster penger. Heroinutdeling er bare symptomdempende, og har ingen effekt på sikt. I stedet er det som å sakte ta livet av de rusavhengige. I kjølvannet av dette kommer de pårørende som ofte er i psykisk og fysisk krise.

Bruk av heroin gir stor fare for overdoser, fysisk avhengighet og psykisk avhengighet. I tillegg kan man få store abstinensplager som: likegyldighet, urolig og rastløs, rennende øyne og nese, gjesping, svetting. Noen får urolig søvn. Andre reaksjoner er depresjoner, små pupiller, gråteanfall, økt puls, økt blodtrykk, brekninger, diaré, smerter i ledd og muskler, skjelvinger, gåsehud. Kroppen tilpasser seg raskt stoffet, og man kan øke dosen opptil ti ganger. Dessuten trenger en heroinavhengig tre til fire doser daglig, enten må man møte for tildeling flere ganger om dagen, eller man må få tildelt flere doser og ta vare på heroinen selv. Farer ved dette er overdose og videresalg. Er det dette Unge Venstre kaller verdighet?

Vi i LMS og Trappen har ennå til gode å møte en rusavhengig som ikke ønsker å komme ut av avhengigheten. For å klare dette må man ha ulike typer behandling, samt støtteapparat i helsevesenet, venner og pårørende. Har du ruset deg i mange år, trenger du også mange år på å komme deg ut av det. I Sveits, som nevnes av Unge Venstre som et godt eksempel, kommer veldig få av de som får tildelt heroin ut av avhengigheten, og de blir i stedet låst i den. Det innrømmes også at det er vanskelig å komme inn på et ordinært arbeidsmarked som heroinavhengig. Og selv de som fungerer godt, forsøker å skjule sin avhengighet. Dette vitner om stor skam.

Vi ser at alkoholproblemene øker her i landet. Lett tilgjengelighet og bred aksept er årsaken.
Ønsker vi en tilsvarende økning av bruk av narkotika? Det er det vi risikerer ved legalisering.