Viser arkivet for stikkord hjelp

------en fortvilet mor.

Leste om en fortvilt pårørende av mange andre pårørende som ikke får hjelp til behandling av sine rusavhengige barn. Ofte i høytider er det den store angsten og fortvilelsen som ødelegger for den gode familieforholdet som sikkert mange har, og ikke tenker på de som lider.

Det er med stor forståelse, empati ovenfor pårørende som ikke blir hørt, at her må mye gjøre raskt. Kanskje det er for lite pårørende som tør og stå frem, klage mer, ringe ned hjelpeapparatet, sende brev til kommune og fylke, legge frem dokumentasjoner og dagbøker hvor jævlig hverdagen har vært for mange pårørende og rusavhengige.
I over 30 år har politikere og storting lovet mer hjelp til pårørende or rusavhengige. Hvor er hjelpen blitt av, forsvinner de ut på sidelinjen eller blir pengene forflyttet over til andre gjøremål.

Fortvilet mor sier det er vanskelig å få sendt sin rusavhengig på behandling i utlandet, men får ikke støtte til dette. Det er ikke bare å sende en til utlandet fort og gale, men det ligger mye forarbeid med motivasjon, fortelle om opplegget og ha et ferdig opplegg når de er hjemme igjen. Vi har vært behjelpelig med motiveringssamtaler til de som ønsker alternativ behandling. Vi ser at resultatet er på vel 50 prosent.

Prisen i utlandet er ikke dyre hvis det blir påstått, et reeinntak på Hjellestadklinikken koster ca 7000.- pr døgn, fengsel opphold koster noe det samme, en hostspis plass koster ca 14000.- pr. mnd. så noen samfunnsøkonomi er det i alle fall ikke. Et snitt i utlandet ligge på 1000 – 1500 pr døgn.

Det viktige er et opplegg etter endt behandling og da med engang de er ferdig, men hva skjer, jo sosialkontorene sier nei, eller de må vente i 3 – 4 uker for å behandle søknaden og da kanskje få nei. En hver med noe i hodet vet at når de må gå i samme tralten i flere uker uten bolig, uten oppfølging og ikke en gang en idrettskontakt (støttekontakt) som koster så å si ingenting, så må samfunnet ofte drite i sine medmennesker.

Men det kan også være et håp for de RUSAVHENGIGE som VIL ut av det, det er et godt opplegg med mange gode resultater fra hele verden. Et opplegg på 28 dager i Thailand, der de får Yoga, meditasjon og sunn mat som renser kroppen. Opplegget er mer eller mindre kostnadsfritt og kan komme raskt til, men fortsatt er det veldig viktig med motiveringssamtaler og at de har et opplegg etter de kommer hjem.

Får falske løfter om behandling var overskriften i BA 15 okt..

I mange år har pårørende og rusavhengige tatt opp dette problemet og ikke bli hørt.
De blir stadig tilsidesatt og hører mange rare historier på lang ventetid, rusavhengige ikke motivert eller de har mistet sine rettigheter og eller de er for ressurs sterke og kan vente.
Det er ikke rart at noen blir forbannet på samfunnet og deres lovnader at nå har alle rusavhengige pasient rettigheter, og står på lik linje med alle andre som er syke.
Med min beste vilje kan jeg ikke se at det er mulighet til å åpne grensene mer og sende rusavhengige til utlandet. Før da det var kommunen som styrte dette var det et lite håp for at noen kom igjennom nåløyet for denne behandlingen.
Det er forferdelig at foreldre, pårørende og venner skal dekke oppholdet for at et menneske skal overleve.
Vi har vært med å sende flere til behandling, og det er like forferdelig at ikke helsevesenet betaler for dette, og andre må bære utgiftene. Vi har samtaler med pårørende, den rusavhengige opp til flere ganger for motivasjon og info om langtidsbehandling. De som har vært på behandlinger ute har en rusfrihet på ca 60 prosent etter behandling.
Vi vet også at prisen i utlandet ligger på mellom 1000 og 1500 pr. mnd. de fleste steder, og de har gode resultater og god behandling. Og her hjemme ligger behandlingsprisen på val 6000 eller med for behandling.
Skal noen sendes vekk er det viktig at vi kjenner behandlings stedet og behandlingsmetodene deres.
Hvis vi kunne sett med litt mer åpne øyne på dette, tror jeg mange flere kunne bli reddet, og at det ble et bedre liv for dem.
Tenk hvis overdosetallene kunne vært redusert, ( fra oktober 2006 til oktober 2007 har det vært 15 ) samt alle narkorealiterte overdoser, og ofte er det disse som ikke har fått hjelp.
Nå må hjelpeapparatet, politikere og samfunnet se at det er mennesker det dreier seg om, og ikke TING.