Viser arkivet for stikkord hjelpeapparatet

Hjelp til rusavhengige

Jeg har lest innleggene om mottak og behandling av mennesker som søker hjelp, blant annet i Laksevåg, og jeg kan bekrefte at dette er ikke unikt for det kontoret. Jeg hører ikke hjemme i Bergen, men jeg leser Origo og følger med på Trappens venner som fagperson med mye egenerfaring på rusfeltet. Disse innleggene som er kommet etter Tor Blahas initiativ, er viktig dokumentasjon og bidrar til å beskrive hvordan det står til og ikke står til. Å jobbe i, og være en del av rusfeltet, kan beskrives som gamle Per Borthen sa om sin regjering: “Det er som å bære staur”. Desverre er det slik at mye av denne tjenesten i kommuner og hjelpeapparat handler om menneskesyn og fordommer, ikke om profesjonalitet. For meg handler profesjonalitet om tilstedeværelse, empati, deltakelse. En rusavhengig og deres familier er ofte svært syke mennesker, og deres adferd kan ofte være vanskelig å møte. Men det er jo derfor sosialkontoret er utdannet og får lønn for å møte sine kunder. De skal være profesjonelle. Jeg har møtt sinte medarbeidere, jeg har møtt fortvilte medarbeidere og jeg har møtt en del veldig dyktig medarbeidere, men jeg har aldri vært i Laksevåg. En av innlederne her på Origo trodde at de som jobber i sosialtjenesten gjør det ut fra et ønske om å hjelpe mennesker. Ja, det er mulig at det er oppgitt som årsak på deres cv. Men det som ikke fortelles er at svært mange i hjelpeapparatet, politiet, skolevesen, lege og behandlingsmiljø kommer fra helseskadelige familier der opplevelser fra oppvekst ikke er bearbeidet. De søker seg inn på studiet og mener at de vil bli dyktige medarbeidere. Mange av disse er tikkende bomber. Jeg var selv i den situasjon og resultatet kunne komme til å bli katastrofal hvis ikke andre kolleger hadde sett meg. Når disse medarbeidere kommer ut i praksis vil de ganske snart måtte møte sitt eget ubehag og de er forsvarsløs når problemet kommer nært. Noen reagerer som det er nevnt her, de henviser til at de må reagere profesjonelt, at de har rutiner, at klienten/ pasienten må utredes, osv og andre er direkte avisende. Men på et kontor som har som formål å bistå og hjelpe, og som er knyttet til lovverket, er det utvilsomt at ledelses problem når medarbeidere opptrer som de gjør i blant annet Laksevåg. Det er leders oppgave å påse at medarbeioder har tilstrekkelig veiledning, oppfølging og jobber godt i team. Og jeg vil legge til enda en mangel som er særdeles tydelig på rusfeltet. Vi har en helse- og sosialfaglig utdanning uten egenutvikling. Hadde dette vært utviklet ville vi ha famnget opp mange av studentene tidlig og peilet dem inn i riktig spor. Egenutvikling er ikke veiledning. Egenutvikling handler om hva som gjør meg til en dyktig medarbeider? Hva må til for at jeg skal bli det? Hva er det jeg møter hos meg selv i min jobb som fortyrrer meg og hva kan jeg gjøre med det? Jeg hadde ikke overlvd i denne bransjen hvis jeg ikke var knyttet til et egenutviklingsprogram. Det er noe jeg må ta ansvar for fordi jeg jobber på rusfeltet og fordi jeg kommer fra en helseskadelig familie. Det flott at Tor Blaha og alle innlegene på Origo følger opp dette. Jeg tror aldri at utfordringene har vært så store som nå på rusfeltet, men jeg tror også at aldri har mulighetene vært så store. Med det mener jeg å si at både rusreform og statsråd Brustad legger opp til, i samråd med helseregionene, å legge ned behandlingssteder for unge rusmisbrukere samtidig som de bygger ut LAR for unge rusavhengige og familiene er fremdeles ikke med i noen prioriterte planer. De ser ikke fasmilieperspektivet i rusproblemet og de legger mer og mer ansvar på kommunene mht til rehabilitering. Hvis kommuner skal greie det de er pålagt vil det kreve et kompetanseløft som tar minst 10-15 år. Hvis de derimot velger å samarbeide med brukerorganisasjoner, som Trappen og andre, kan de legge et godt grunnlag for samarbeide på tvers og over tid. Den erfaring og kompetanse rehabiliterte mennesker har er gull verdt og er desverre foreløpig ikke omregnet i et samfunnsøkonomisk regnskap. Men det vi også må være oppmerksom på er at hvis vi lykkes med å samarbeide med en aktiv rusavhengig, legger vi et enda bedre grunnlag for å starte gode rehabiliteringstilbud. Disse er nemlig ikke alltid knyttet til behandling på klinikker. Å motivere til forandring er et stikkord som ledere i rustjenester og sosialkontor bør ta inn over seg. Dette kan Tor Blaha en del om, dette er den viktigste metodikk en sosialarbeider kan lære seg for å lykkes i jobben, men først altså må medarbeidere lykkes mer med seg selv før de prøver å hjelpe andre. Lykke til videre i Bergen. Bruk de kanaler dere kan med å formidle erfaring, og lykke til med Trappen og Origo

Paal Sandø
Terapeut og prosjektleder på rusfeltet

En rusavhengige`s hverdag

Hver morgen våkne opp til et helvete, enten i et skittent hospits, under en trapp, på en benk eller bare et sted. Hverdagen begynner med å skaffe stoff, penger eller hjelp. Det vanskeligste er å få hjelp og bli hørt, derfor velges det enkleste, skaffe penger og rus.

Hjemme sitter fortvilte søsken, familie og venner. Ofte prøver de å hjelpe sine håpefulle, men blir avspist med taushetsplikt, sytete forelder eller at barnet har fått den hjelp de kan tilby, og at de ikke fortsatt fyller kriteriene for hjelp.
Hva med en mor og far som blir skilt for de er ikke enige i hjelpen barnet ikke får, eller søsken som lider under press fra forelder og rusavhengig bror eller søster.
Eller mor som tok sitt liv på grunn av datteren ikke fikk hjelp og måtte prostituere seg for å overleve, eller far som ble alkoholiker og mistet jobben, eller alle som blir sykemeldt og blir uføretrygdet for at sine barn ikke for hjelp fra helsevernet eller gutten som kommer ut av fengselet fredag ettermiddag, uten time på sosialkontoret, uten bolig og ikke familie som tar seg av ham og søndag kveld blir han tauet inn igjen på grunn av innbrudd. I dag har alle rusavhengige pasientrettigheter og krav på hjelp, men det er ikke for ”narkomane”.

Det finnes kurser, seminarer og foredrag for hjelpeapparatet som arrangeres av sosial og helsedirektoratet, Bergens Klinikkene og andre der sosialetaten ofte deltar, og skal lære hvordan de skal opptre ovenfor rusavhengige og pårørende, men så kommer de på kontoret og tenker ” -- dette skal jeg i hvert fall ikke gjøre” og forsette på gamle måten, gi fanen i den rusavhengige som ofte er stemplet som vanskelig ”narkoman”. Dessverre er det noen sosialkontorer som driver dette enda, og er medansvarlig til at de rusavhengige velger å ta sitt liv. Jeg lurer ofte på om kuratoren har empati, nok kunnskap innen rusproblematikken eller tenker litt menneskelig på sine klienter. Jeg må bare si at fleste parten av sosialkontorene er veldig flink med sine klienter, men når vi hører om de som har det vanskeligst, kommer det ofte fra samme bydel og samme kontorer.

Byråden for Helse og omsorg gikk nettopp ut med at når noen ikke har bolig så er en for mye, men hva da med jenten som hadde bolig, og huseier solgte huset, så hun måtte flytte. Sosialkontoret tilbyr henne en husvære hos en mann som trenger ”hushjelp”, men takket nei. Neste gang hun fikk et tilbud var hun dessverre ut av stand til å svare positivt. Neste gang fikk hun beskjed å finne noe selv, som sagt så gjort, men det fikk hun ikke aksept for, for de hadde ikke noen avtale med disse utleiere. Ellers så leier sosialkontoret steder der de ikke har service avtale med, ”Dobbeltmoral”. I dag går jenten rundt uten bolig, og vet hva hun gjør og tenker. Dette er bare en av mange og må gjøres noe med. Vi har et byråd som er sjef over sosialkontorene, men ofte blir det sagt at de stoler på sine kontorer og gjør det beste med det.

Fra 1 oktober i fjor til oktober i år er det registrert 17 overdoser, hadde noen av disse fått hjelp der og da så hadde det ikke vært så mange. Det er faktisk 15 for mye. Dette er bare en brøkdel av realitetene som er hverdagen for pårørende og rusavhengige i dag.

Vi jobber med sosialisering/motivering til dagen og har en del tilbud til rusavhengige som ønsker våre tjenester som idrettskontakter, aktivisering og oppfølging, men til og med her er noen sosialkontorer negative.
Hittil i år har vi hatt over 100 henvendelser fra pårørende or rusavhengige som ikke for hjelp eller oppfølging. Vi har prøvd og hjelpe så godt vi kan. Vi har hatt over 150 telefonsamtaler fra hele Hordaland om det samme.
Dette er så skremmende at til og med jeg begynner og miste taket på en del ukyndige mennesker i hjelpeapparatet. Alle som setter sin rompe på sin stol, på et eller annet sosialkontor, burde ha praksis plass hos Strax Huset, uteseksjonen eller omsorgbasen.
Da hadde de kanskje lært å få med forståelse hvor ondt rusavhengige og deres pårørende har det. Alle bør vite at vi har rettigheter og at vi bør bruke dem mer, klage inn saker, eller faktisk gå så langt og gå til sak mot dem som har ansvaret, og med hånden på hjertet, tror jeg at saken blir vunnet av den rusavhengige eller pårørende.