Viser arkivet for stikkord sprøyterom

Sprøyterom - gratis heroin - like gale

skann0001

Vår holdning i alle tiltak for rusavhengige, er at vi ikke støtter noe tiltak som ikke har rusfrihet som hovedmål.

LMS og Trappen er imot offentlig sprøyterom for injisering av narkotiske stoffer fordi:

Heroin skaper avhengighet, og er sterkt helseskadelig. Sprøyterommet bidrar til å opprettholde bruk av heroin. I tillegg forteller brukere av sprøyterommet at de setter høyere doser her enn de tør utenfor, fordi de blir tatt vare på dersom det blir en overdose. Sprøyterommet bidrar dermed til tøffere bruk.

Vi vet også ut ifra evalueringsrapporten at de fleste injiseringer ikke skjer i sprøyterommet. Det er kun ti prosent av brukerne som har brukt sprøyteromsordningen mer enn seks ganger i gjennomsnitt per måned. To tredjedeler har i gjennomsnitt brukt det to ganger eller mindre per måned. Det vi også vet er at en injiserende heroinist setter tre til fire sprøyter i døgnet. Det blir ca 112 sprøyter i måneden, hvorav 110 av disse settes utenfor sprøyterommet.
Da kan man jo begynne å lure på viktigheten av dette tilbudet.

Vi vet at det blandes stoff ved injisering av heroin, eller at det tas tabletter i tillegg.
Hvem sjekker brukerdosen, og at den kun inneholder heroin? Og hvor stor er en brukerdose?

Åpningstidene er ment å skulle ta hensyn til brukernes behov. Men vi kjenner ikke til rusmisbrukere som kun er aktive mellom klokka halv ti og fire.

Hva med verdigheten før 9 og etter 16? Om dette skal bli et tilbud til alle tungt belastede heroinmisbrukere i Oslo snakker vi om mellom 7-12 000 personer, som også skal ha sin verdighet ivaretatt, ikke mellom 09.30 og 16.00 men hele døgnet, hele året.

Vi kan ikke ignorere at noen er avhengig av narkotika, men helse- og sosialfaglig oppfølging og injeksjonsveiledning man får ved sprøyterommet kan også dekkes av Feltpleien og sprøyteutdelingstjenesten ( Srax Huset ). Dette kan fint gis uten å opprette et friområde for i utgangspunktet straffbare handlinger. Hvor motivert til samtaler er dessuten en stoffsugen rusavhengig på besøk i et sprøyterom for å sette en brukerdose? Ikke så veldig, når vi i evalueringsrapportsen ser at helse- og sosialfaglig oppfølging av brukerne kun er registrert ved 8 prosent av alle besøk.

Sprøyterom vanskeliggjør politiets arbeid. Det opprettholder heroinmarkedet her i landet på ”lovlig vis”, stikk i strid med norsk narkotikapolitikk. Sprøyterommet gir et amnesti for straffbare handlinger, samtidig som det gir en ulikhet for straffeloven i forhold til brukere av andre narkotiske stoffer.

I sprøyterommet kan man kun injisere heroin, men hva med de som røyker det samme stoffet, som jo er en mye tryggere måte å ruse seg på? Vi er heller ikke for røyking av heroin, men det er et paradoks at røykeloven står sterkere enn loven mot narkotika. Eller hva med hasj og ecstasy? Sprøyterom blir som å få heroin på ”blå resept”.

I evalueringen kommer det fram at Riksadvokaten mener at en slik ulikhet for loven vil påvirke den alminnelige respekt for lov og rett og holdning til narkotika. Det er nemlig ikke til å komme bort ifra paradokset med ”frisoner” for enkelte kriminelle handlinger. Og hvor ligger verdigheten i det?

Et sprøyterom i Bergen gjør at mange flere rusavhengige fra hele landet trekker hit. Det betyr at vi får en større konsentrasjonen av rusavhengige i Bergen, og at det blir flere synlige narkomane.

De narkomane selv sier at tilbudet er bra, og det gir dem verdighet. Vi stiller oss spørsmålet; hvor er verdigheten når de snubler av gårde i sterk rus fra et sprøyterom?

Vi mener det er ansvarsfraskrivelse med sprøyterom, og at man gir opp de rusavhengige. Vi opplever det som lettvinte løsninger, og vi synes det tar en helt gal retning. Vi mener dette handler om menneskesyn, og vi føler ikke at sprøyterom er måten å løse narkotikaproblemet på. Det må behandling til. Det må medmenneskelighet til.

Slik som situasjonen er i Bergen, med åpenlyst salg og rusavhengige på nærmest ethvert hjørne i sentrum, tenker både vi og mange med oss at dette er en uholdbar situasjon. Slik Skippergata har blitt, kan det oppleves som en nasjonal scene med reality liveshow med syke mennesker.

Det åpenlyse salget må bort, og vi ønsker ikke samlingssteder som legger til rette for kjøp og salg. Dette oppleves uverdig både for bruker, pårørende og tilfeldig forbipasserende. De som klarer å bli rusfrie, sier selv at de ikke unner sin verste fiende å havne i Parken. Så hvorfor skal samfunnet bidra til dette?

Det er dessuten fryktelig kostbart å drive sprøyterom, og pengene bør heller brukes til flere bo- og lavterskeltilbud og til de mest slitne, og til behandlingsplasser. Sprøyterommet koster samfunnet i overkant av 10 millioner kroner årlig. Disse midlene kan i stedet brukes til andre tiltak som bidrar til rusfrihet.

Bruk disse midlene på behandling, og ikke minst langtidsbehandling fordi har man ruset seg i mange år, trenger man mange år på å bli rehabilitert. Bruk dem på ettervern, oppfølging og boliger. Det vil være en investering i livet og fremtiden til de det gjelder. Det hadde vært en fornuftig ruspolitikk.

Vi ønsker et mangfold i behandlingstilbudet, for de rusavhengige er like individuelle som alle oss andre.
Det koster samfunnet mye å ha rusavhengige som ønsker hjelp, men som ikke får det. I tillegg kommer de mange pårørende i kjølvannet, som sliter både fysisk og psykisk, og vi vet at mange er blitt uføretrygdet på grunn av situasjonen de lever i.
Ved å ta tak i de rusavhengiges ulike behov for å bli rusfrie, vil vi indirekte også hjelpe de pårørende til å få et bedre liv. Og ved å få fokus på de pårørende, og hjelpe de både fysisk og psykisk, vil man indirekte også hjelpe de rusavhengige. Det som også viser seg er at de rusavhengige trenger noen som kan gi dem tro og håp om at de skal klare å leve et rusfritt liv til slutt. Dette er en lang og smertefull prosess som krever mye av helsevesenet og de pårørende.
For som vi alle vet, er pårørende under slike forhold i krise.

Avslutningsvis ønsker jeg å si at Trappen har hjulpet mange ut av rusen og at vi ser resultater av dette i dag. Dette er noe vi ønsker å formidle til dere politikere som et konkret forslag til å støtte opp med bedre rehabilitering og tilbud med fysisk trening for de som ønsker dette.

Dilemmaer ved en sprøyteromsordning

10år

Det er forsatt en del skriving om sprøyterom og vil at alle får med seg hva SIRUS
skriver i “sprøyterommets dilemmaer.”

En sprøyteromsordning innebærer ulike typer dilemmaer.
• På bakgrunn av at injisering av heroin innebærer større risiko for overdose enn røyking, kan det eksempelvis sees på som et dilemma at den norske prøveordningen bare tillater injisering.
• Så lenge det er få reine heroinmisbrukere i Norge, kan det også sees på som et dilemma at det bare er injisering av heroin som er tillatt.
• Det vil videre kunne sees på som et dilemma at en sprøyteromsordning kan bidra til å opprettholde rusmiddelmisbruk.
• En sprøyteromsordning vil ha problemer med å ta i mot brukere som er psykisk syke og utagerende. Det vil derfor kunne være et dilemma at de som kanskje har størst behov for en sprøyteromsordning, må utestenges.
• Injisering i hals og lyske medfører større risiko for skader enn injisering i arm. Det vil derfor være et dilemma hvorvidt en sprøyteromsordning skal tillate slik injisering.
• En sprøyteromsordning vil kunne motiveres ut fra et renovasjonsaspekt, noe som vil kunne føre til at hjelpeaspektet kommer i bakgrunnen.
• Et annet dilemma ved en offentlig sprøyteromsordning, vil være at det vil kunne tolkes som signal om at samfunnet aksepterer bruk av narkotika.
• Helsepersonelloven tilsier meldeplikt til barnevern (brukere med omsorgsansvar for barn), sosialtjenesten (graviditet) og politi (bilkjøring i påvirket tilstand). I noen situasjoner opplever ansatte dette som dilemmaer ved at de risikerer at aktuelle brukere vil unnlate å bruke sprøyteromsordningen.
• Så lenge en sprøyteromsordning er et knapt “gode”, vil en ikke kunne være sikker på at det er de som trenger det mest, som får adgang. Det vil derfor være et dilemma om en skal legge “først til mølla” prinsippet til grunn, eller om andre kriterier skal gjelde.
• Det vil også kunne stilles spørsmål ved om sprøyterom er riktig bruk av samfunnets resurser og hvor langt skal samfunnet strekke seg i å møtekomme rusmiddelmisbrukeres behov for ulike tjenester.

info fra SIRUS

FNs internasjonale narkotikakontrollråd

I sin årsrapport for 2006 uttrykker FNs internasjonale narkotikakontrollråd igjen sin sterke kritikk av Norge for å ha opprettet sprøyterom. Rådet oppfordrer regjeringen til å skaffe adekvate tjenester til stoffavhengige som har behov for behandling, rehabilitering og integrering, i samsvar med FNs narkotikaoverenskomster, heller enn å fortsette med å drive sprøyterom.

Rådet noterer med bekymring at til tross for dets pågående dialog med regjeringene det gjelder, fortsetter i et antall land driften av stoffinjiseringsrom (sprøyterom) hvor stoffavhengige straffefritt kan bruke narkotika, som er anskaffet på det illegale markedet, som Australia, Canada, Tyskland, Luxembourg, Nederland, Norge, Spania og Sveits. Rådet beklager at intet er blitt gjort for å avslutte driften av slike tiltak i de angjeldende land, og i noen tilfeler har antallet slike rom også økt. Noen av tiltaken i disse landene tilbyr også arealer hvor stoffbrukere kan inhalere stoffer i tillegg til å injisere.

Rådet vil gjenta at etablering og drift av slike rom for bruk av narkotika, står I motsetning til de internasjonael narkotikakontrollavtalene, spesielt artikkel 4 i 1961-konvensjonen, som forplikter statene til å se til at produksjon, bearbeiding, import, eksport, distribusjon, handel med, bruk og innehav av narkotika er begrenset bare til medisinske og vitenskapelige formål

Rådet mener at enhver nasjonal, statlig eller lokal myndighet som tillater etablering og drift av rom eller enhver annen kanal for å lette misbruket av narkotika, ved injeksjon eller enhver annen inntaksmåte, også tilveiebringer en mulighet for illegal narkotikadistribusjon. Rådet vil understreke at regjeringer har en plikt til å bekjempe illegal narkotikatrafikk i alle former og at underskrivere av 1988-konvensjonen er forpliktet til, i samsvar med deres grunnlovsmessige prinsipper og de grunnleggende konseptene i deres rettsystem, å stemple som en kriminell overtredelse alt innehav og kjøp av narkotika for personlig, ikke-medisinsk bruk .

I noen områder har lokale myndigheter oppmuntret eller fremmet etablering av rom for misbruk av narkotika. Rådet vil understreke at det er regjeringen som er ansvarlig for å se til at landets forpliktelser overfor narkotikakonvensjonene blir overholdt.

Rådet vil oppmuntre alle regjeringer til å sikre at effektive tiltak blir satt i verk for å holde stoffbruk og spredningen av HIV/AIDS under oppsikt og kontroll, i samsvar med de forpliktelsene de har overfor de internasjonale narkotikaoverenskomstene. Rådet oppfordrer regjeringene i de land hvor sprøyterom er i gang, til å skaffe adekvate tjenester til dem som trenger behandling og rehabilitering, i samsvar med de internasjonale narkotikakontrollavtalene, heller enn å drive slike rom.